Publisert av: Tom Inge | februar 4, 2013

Originally posted on The Tavern:

Vi kan leve livene våre på akkurat den måten vi selv vil, være med hvem man vil og gjøre hva man vil. Men hvordan man ender opp er hva som betyr noe. Det er valgene vi tar som former fremtiden vi får. Jeg har venner som er veldig partyglade mennesker, noen har desverre og tatt festingen til et altfor høyt nivå og begynt med andre rusmidler. For meg er narkotiga et «no-go». Jeg er sterkt imot det, og jeg mister fort respekt for de som velger å bruke det eller prøve det. Jeg har et standpunkt jeg har hatt hele livet og det velger jeg å stå med, løpet ut. Folk forandrer seg til det verre så fort de prøver ut nye ting. Fra å være en «hasj er jeg helt imot» til å prøve det selv og bli «hasj er ikke farlig». Hvor ble det av de synspunktene du…

View original 1 023 more words

Publisert av: Tom Inge | august 19, 2012

Høsten og medmenneskelighet.

 

Høsten drar seg til, det går mot mørkere tider og kaldere dager & kvelder. Hva har vi i vente? Hvorfor går vi mot en vanskelig tid for så mange mennesker? Mange, inkludert meg selv mister seg selv i mørket. Det vil si, at vi føler oss ensomme og forlatt i en verden av stillhet og mørketider. Der vi går om ettermiddagene og streber etter lyset fra gatelyktene, der vi haster oss hjem i regnet. Ingen liker å føle seg alene. Ingen liker å være forlatt. For min egen del har jeg et ønske om å dra bort hele vinterhalvåret. Jeg vet at jeg kommer til å få det kjipt og tøft, fordi jeg er veldig dårlig til å finne lyspunkter i hverdagene jeg er alene når jeg ser ut av vinduet og alt jeg ser er mørket som igjen har satt seg. For min del vet jeg at det å være sosial hjelper. Det er medmennesker som får meg gjennom dagene. Det er ensomheten som gjør det vanskelig.

For all del, jeg er ikke en person som trykker meg selv såpass langt ned at styrken i meg blir så svekket at jeg må finne trøst i alkohol, selvskading eller andre ting, for så sterk er jeg, at jeg ikke tar det steget. Og det er jeg meget takknemlig for, for jeg vet om mange mennesker som desverre ikke har styrke nok til å holde «hodet over vann». Men så er det den forbaska ensomheten. Hvorfor er man alene i en så stor verden med så mange mennesker? Skal ikke jeg kunne få være med noen når vi er så mange?

Hvorfor er det da så vanskelig å være sosial? Det er jo bare å komme seg ut blandt folk? Joda, det har jeg sagt til meg selv mange ganger, men faktum er at kretsen min ikke er så inviterende, og jeg ikke er flink nok til å spørre selv om å komme bort eller be de over. Det kommer av alle avslagene jeg har fått. Det går på selvtilliten løs når folk hele tiden avslår deg. Da føler man seg etterhvert masete og påtrengende, og vil heller sitte hjemme alene så ikke man forstyrrer folk. Og så begynner den onde sirkelen å forme seg. Det hjelper heller ikke å være sjenert og uten mot nok til å åpne en samtale med folk rundt seg.

Jeg skulle ønske vi fulgte eksempelet til amerikanerne. For en utrolig hyggelig og inkluderende gjeng. Jeg snudde meg som et spørsmålstegn hver gang folk snakket til meg. Hvorfor i all verden spør folk som ikke kjenner meg om jeg har det bra? Hvorfor snakker de til meg? Er jeg ikke usynlig her i denne verden? Jeg skulle ønske det var slik i Norge og, at man kunne gå forbi mannen i gata og bare spørre om folk har det bra, eller si hei uten å bli slått ned for å «blande seg inn i andres liv».

Hvorfor kan vi ikke gjøre det nå som det er høst? Hvis alle prøver å ha det som lekse, at hver dag skal vi bli hyggeligere og si hei til mennesker vi ikke kjenner. Om noen sitter alene og ser tomt ut i verden, sett deg ned og slå av en prat. Jeg er sikker på personen vil sette pris på det. Jeg skal ha det som lekse selv, jeg skal prøve å bli mere outgoing og mindre flau hva angår å ta kontakt med andre mennesker. Det kan jo ikke skade, sant? Ihvertfall nå når vi går mot mørke dager, hvor folk kun ser mørket foran seg og ikke menneskene rundt seg. Ikke la ensomheten angripe personen du ser sitter alene. Si hei da vel!

Helt til sist vil jeg spørre deg, vil du være med å ta en kaffe, og prate løst?

Publisert av: Tom Inge | juli 27, 2012

Fytti katta!

Jeg er tidenes dårligste blogger! Men nå har jeg jo vært på ferie så da må en bloggpost til! Må bare få lagt inn bildene så skal jeg servere dere delikate bildr og historier! ;)

Publisert av: Tom Inge | februar 23, 2012

30 day challenge – Do something new every day!

So, I saw this status on facebook of a girl that asked if anyone wanted to join her in a 30 day challenge. «Do a new thing every day».  Curious as I were I had to respond, and then someone gave me a link to a guy who did just that. Or, something similar! His name is Ted Cutts.

 

So, I am gonna try this later. In fact, it may change my life, like that movie «Yes Man», starring Jim Carrey!  I’ve had a «yes» week, and that was fun. But this, this is gonna rock! Im just gonna write a list of 30 things to do. And do one of them every day for a month, untill all is done!  Do you want to join me ? Throw me a note!

Publisert av: Tom Inge | januar 9, 2012

Hva er det egentlig som betyr noe?

Vi kan leve livene våre på akkurat den måten vi selv vil, være med hvem man vil og gjøre hva man vil. Men hvordan man ender opp er hva som betyr noe. Det er valgene vi tar som former fremtiden vi får. Jeg har venner som er veldig partyglade mennesker, noen har desverre og tatt festingen til et altfor høyt nivå og begynt med andre rusmidler. For meg er narkotiga et «no-go». Jeg er sterkt imot det, og jeg mister fort respekt for de som velger å bruke det eller prøve det. Jeg har et standpunkt jeg har hatt hele livet og det velger jeg å stå med, løpet ut. Folk forandrer seg til det verre så fort de prøver ut nye ting. Fra å være en «hasj er jeg helt imot» til å prøve det selv og bli «hasj er ikke farlig». Hvor ble det av de synspunktene du hadde før du prøvde det? Du sier nå at hasj ikke er farlig. Hvorfor sa du ikke det før du prøvde det selv? Det er en grunn til at det er ulovlig, noe jeg håper det kommer til å være i LANG LANG tid fremover. De som mener at det ikke er farlig ser ikke hva som skjer med dem selv. Med en gang man prøver det har du allerede brytt dine egne standpunkter. Jeg vet om folk som pleide å være ansvarsfulle personer, glade i familie å venner, til å bli et mye hardere festmenneske å prioritere feil folk og droppe familien og jobb. Ting som vanligvis betød mye er ikke så viktig nå lenger, så lenge man er kule og har fine damer rundt seg. Hvorfor er det dèt som betyr noe for damene? Å henge med gutter som doper seg? Jeg smiler rått hver gang en tidligere veninne som nå henger med badboys blir brent gang på gang, og vite at de skikkelige verdiene hadde hun i vårt vennskap, som hun bare pissa på og stakk.

For meg så er det familien og vennene mine som betyr alt for meg. Jeg bryr meg selvsagt om mye annet, men til syvende og sist er det alltid de som vil ha størst plass i hjertet mitt. Når jeg var liten gutt hadde jeg alltid store drømmer. Jeg ville jo selvsagt som mange andre smågutter bli brannmann når jeg ble voksen. Tenk så kult, løpe rundt å slokke branner. Husker enda jeg rappa en lighter og tente på noe papp i skogen og satte fyr på et «større område» (les: jeg var liten gutt og det var kanskje et par kvadratmeter). Jeg ble så redd at jeg løp rundt å trøkket på alle flammene for å slukke de mens jeg ba til Gud om å hjelpe meg. Jeg var så flau over meg selv. Det er jeg fortsatt når jeg vet jeg gjør dumme ting og vet jeg kommer til å angre. Men avogtil klarer man rett og slett ikke å la være. Nå skal det jo sies at det bare er bagateller som f.eks å bruke de siste kronene på en pizza fremfor bensin til bilen når jeg vet jeg trenger det. Men uansett, jeg vet det er feil, og jeg ler av meg selv gang på gang og tenker «hva var det jeg sa?». Nå har jeg fortsatt drømmer. Jeg drømmer om å reise til USA og oppleve kulturen der. Jeg har sagt det i noen år nå. Det jeg hater nå, er at jeg er blitt så forbannet sjenert. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg var en person som absolutt ikke hadde noen problemer med å komme i kontakt med mennesker. Men nå, nå sitter jeg her og gjemmer meg bak twitter og facebook og prøver å bli kjent med mennesker slik. Jeg har fått noen gode venner og flotte bekjentskaper av det, og dèt angrer jeg ingenting på. Men jeg skulle ønske jeg var mere outgoing. Bare gjorde ting. Jeg er 27 år nå, og jeg vet at jeg ikke kan være slik lenger. Jeg skal ta meg i skinnet og bare gjøre ting heretter.

Nå har jeg begynt på treningsstudio (les igjen: hadde første gang idag, mandag 9.1-12) og jeg har planer om å komme meg i bedre form. Jeg har små drømmer om å gjøre enkle modelljobber, og om å være stemme-skuespiller. Hvorfor ikke? Hvorfor skal jeg ikke klare det? Det som betyr noe nå, det er å gjøre ting før jeg angrer på at jeg ikke fikk gjort dem. Jeg har alltid vært opptatt av å motivere andre til å følge sine drømmer, og gjøre ting de har lyst til, så hvorfor har jeg gravd meg så langt ned selv? Det er slutt på det nå!

Ting som betyr noe former oss helt fra vi er små, men valgene vi tar forandrer ofte det som betyr noe for oss. Jeg har valgt veien om å følge det som har betydd mye for meg siden jeg var liten. Jeg har klart å holde på de samme ønskene og drømmene om å reise, om å møte mange mennesker og om å være en fin person for folk rundt meg. Jeg har innsett mye i livet mitt. Jeg ofrer noe for å oppnå noe annet. Jeg blir lett distrahert, men da gjelder det å innse hvilke grep som må gjøres før det er for seint. Jeg begynte å spille World of Warcraft når det kom ut, fantastisk spill, og fikk mange venner der. Men hva det gjorde med meg? Jeg hadde ikke jobb på den tiden, og det tok meg 2 år og komme meg over den bedritne perioden. Jeg så på meg selv og tenkte at jeg kan ikke fortsette slik, spille mye, sove om dagen osv. Fæl måte å leve på. Nå må jeg gjøre det samme om den sørpa man har nå. For all del, jeg har et fantastisk liv, jeg elsker jobben min og de vennene jeg har, men det som bryter meg ned er at jeg kun er en som «talk the talk» og ikke «walk the walk». Dèt er hva jeg prøver å forandre på.

Så glem ikke hva som betød noe for deg i barndommen og ungdomstiden, husk på tingene du alltid hadde så lyst å gjøre. Ikke la f.eks et liv i alkohol og fest ta over. Har jo selvfølgelig ingenting imot fest og alkohol, det er narkotiske stoffer jeg er helt totalt imot, men hvorfor gå ut hver helg ? Drikke seg drita og miste mobilen, penger, ikke huske noe på søndagen osv? Det er så mye man kan oppleve. Har ramlet litt ut her, men vil bare si til dere som leser at jeg håper dere går inn i dere selv, og ser hvor dere er nå, og hvor dere ville når dere var mindre. Husk, det er aldri for seint å snu på krona og begynne på nytt. :)

Nå ser jeg frem mot å finne meg en kjæreste, stifte familie og begynne et nytt liv. Alt til sin tid. Kanskje treffer jeg henne når jeg reiser? Hvem vet…

Publisert av: Tom Inge | desember 8, 2011

Diverse tanker..

Jeg står stille, tiden går. Jeg sitter fast, tiden er min største last.

Hvor skal jeg? Hvem er jeg? Hva skal jeg gjøre? Det er så mange spørsmål rundt meg. Jeg stiller alle sammen selv, men de blir ofte bekreftet av folk. De kjenner meg igjen. «Der er han som alltid er i byen, alltid på odden». Joda, jeg var jo ofte på odden. Dette lille kjøpesenteret nede ved havna i Grimstad. Men jeg trives der. Jeg er blandt folk, selv om jeg ikke kjenner de, og jeg har min faste kaffeplass. Piccasso Kaffebar, der sitter jeg ofte med en iskaffe mocca og ser på menneskene som går forbi. Bare ser. Ser på mennesker og lurer på hvor jeg er om 5 år. Går jeg i dress som den mannen der? Sitter jeg og holder rundt jenta mi, som den gutten borte på benken der borte? Er det jeg som er pappaen til en gutt som sitter og leker i bilene man egentlig skal bruke til handlevogn?

Fremtiden er usikker hos alle. Ingen vet hva den bringer. Det eneste vi vet er at vi har et mål som tar tid, og at vi må gjøre det som kreves, for å nå det målet. Vi kan ikke si «om 5 år sitter jeg i toppetasjen på statoil og jobber, i min toppstilling hvor jeg håver inn millioner». Det kan komme noe i veien. Det eneste vi kan si, er etter det er gått fem år: «Jeg klarte det! Jeg klarte nådde målet mitt.»

Det er ikke engang alle som kan si det. Jeg for eksempel. Jeg har hatt store drømmer siden jeg var liten gutt. Men her sitter jeg, 27 år om 2 dager og har ikke nådd noen av dem, og jeg begynner å få panikk. Jeg har ingen støttespillere ved siden av meg som vil dytte meg i retning målet. Så jeg prøver å komme i gang med å gjøre det alene nå. Det tok meg bare noen år å innse at jeg må gjøre ting selv for best resultat.

Noen har sikkert merket at jeg ikke er i toppslag for tiden. Jeg er stressa på jobb, jeg er mye alene hjemme, og tar ikke så mye kontakt med omverdenen. Jeg har mine tenkeperioder hvor jeg filosoferer over livet. Har hatt en lang sånn periode nå. Jeg har vært psykisk sliten, og det har igjen påvirket meg fysisk ettersom jeg aldri har fått stresset ned. Det har bygd seg opp til mange knuter over hele kroppen som gjør musklene såre og leie. Så jeg skal få massert de ut håper jeg, må bare få surra meg til å bestille time hos Pure Life på fevik, den beste massasje klinikken jeg veit om.

Men det skal sies at jeg må bli bedre på å gjøre ting. Jeg er ikke flink til å ta vare på meg selv. Jeg er på en måte «ferdig med å være alene», og er nå klar for å få en jente ved min side som jeg kan lage mat til og varte opp. Da finner jeg inspirasjonen igjen til å kokkelere på kjøkkenet, holde det mere ryddig, (i stedet for å ha akvariet liggende på gulvet uferdig f.eks), og kanskje begynne å gå litt turer igjen. Det er rart hvor mye lysere livet blir om man lever det sammen med noen. Jeg har ihvertfall begynt å trene litt ekstra, og ikke bare fotballen. Jeg trener nå Ninjutsu, en kampsport som er bedre kjent som «Ninja-kampsport». Jupp, jeg trenes for å bli en ninja. Det er ikke bare kampsport i dette, det er og en levemåte. Måten vi behandler andre mennesker på, og måten man ser på naturen og omgivelsene på. Hver plass er en vakker plass i mine øyne, om man bare setter seg inn i den riktige settingen rundt. Så når jeg blir litt bedre til å kontrollere kroppen min så skal jeg ut i skogen og trene litt mere på diverse klatring og balanse der. Men det får bli til våren, nå drar det seg mot vinter og snø. Kulda har endelig kommet, så nå venter vi bare på nedbøren.

Det kan godt bli hvitt til jul. Jeg er ikke i julestemning enda, og imorgen er det da altså 9. desember. Det MÅ liksom snø til for at jeg skal komme inn i julemodus. Jeg prøvde å høre på julemusikk her forleden, men det kjentes bare feil. Det lar seg ikke gjøre. . uansett, for å runde av vil jeg ønske dere alle en god jul og et godt nytt år når det måtte komme.  Ikke glem medmenneskene dine, si hei til folk! Et smil eller en hilsen kan hjelpe så mangt :)

Publisert av: Tom Inge | november 13, 2011

Det er så merkelig..

Livet er merkelig. Livet skulle vært spolet frem litt på det mentale, mens aldringen kunne tatt litt lenger tid. Det er først nå, når jeg har unnagjort 1/3 del av livet snart (forhåpentligvis lever jeg til jeg er 90 ihvertfall) at jeg begynner smått å vite hva jeg vil gjøre. Det er først nå jeg begynner å få guts til å gjøre ting.

Jeg tror jeg opplevde enkelte ting for tidlig i livet mitt, noe som gjorde meg veldig reservert i årene 20-25. Desverre. Jeg hadde kjæreste fra jeg var 18 til jeg var nesten 20, og vi fikk et barn sammen. Barnet viste seg å ikke være mitt, uten å gå mere inn på det, og den opplevelsen er tøff for en 20 åring. Det gikk veldig lett inn på meg når jeg fikk vite at jeg skulle bli pappa. Det var litt vanskeligere å fortelle til min familie at jeg skulle bli det. Mest av alt pappa. Men enda verre var det å fortelle at de ikke var besteforeldre og oldeforeldre allikevel. Spesielt bestemor som er av den gamle skolen, og synes jeg burde vært både gift og rik med en god utdannelse osv. I tillegg liker jeg ikke å se på folk som kutter seg på tv/film. Eller når det blir satt sprøyter. Men allikevel måtte jeg, i en alder av 18, Hver dag, 3 ganger om dagen, i 9 mnd, sette sprøyte på min kjæreste med noe blodfortynnende greier så graviditeten skulle gå fint. Ho hadde en slags blodsykdomsgreie. Eller hva enn det var. Skal nevnes at jeg fikk lov av legene under oppsyn å gjøre det. Det er jo ikke noe verre enn at hun egentlig skulle gjøre det selv, men det  ville hun ikke, så da fikk jeg lov. Og hva gjør man ikke for den man elsker mener jeg.. men uansett!

Etter den tiden fikk jeg litt trust-issues. Vokste altfor fort opp fra 17-20. Fikk ekstremt mye livserfaring på så kort tid. Noe som igjen gjorde at jeg fikk en downperiode de neste åra. Jeg stolte ikke på jentene, jeg klarte ikke jobbe skikkelig osv. Men samma det!

Poenget er at livet er merkelig. Hvorfor er det 9åringer som selger kunst for millioner? 5 åringer som blir hentet til Barcelona etc? Hvorfor er ikke alle født med slike talenter? Er vi det? Er det bare slik at vi må finne det? Jeg lurer på hva mitt er. Har ikke den bange anelse om hva det kan være. Men sånn er det med alt. Utdannelse, valg av middag, bil osv. Man finner spørsmål i hver eneste situasjon. Vi må bare finne svar. Og jo fortere vi finner svar, jo fortere blir det resultater. Kanskje den 5 åringen til Barcelona fant svar som 3åring på hva han ville gjøre? Ingen vet.

Nå er det natta her, jeg går til sengs med mange spørsmål i hodet. Ingen eller få blir besvart. Kanskje finner jeg svar i drømmene. Jeg drømmer MYE rart. Jeg tror at vi får mange vitale svar i drømmene. Drømmene forteller oss noe vi ikke klarer å fiske frem i våken tilstand. Blandt alt det ville og rare vi drømmer, finnes det svar på noe. Tenk over det litt folkens :)

Publisert av: Tom Inge | november 6, 2011

Litt gårsdagen bli glemt..

Det er tungt å lese ting jeg selv skriver. Ting jeg ikke tror på, men som er sant. Jeg tror ikke jeg er sånn som jeg skrev på det forrige innlegget her, men innerst inne vet jeg jo at det er sånn. Det er lett å skylde på folk. Jeg skyldte litt på folk rundt meg. Delvis er det sant, men samtidig så er det ikke ting jeg bør ta for tungt. For i det siste har jeg vært forferdelig dårlig til å ta kontakt selv. Egentlig har jeg ikke rett til å klage. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Selv om det stemmer at jeg ikke blir kontaktet så mye. Jeg prøver ALLTID å se lyspunktene i alle situasjoner. Og jeg har det jo ikke altfor gæærnt selv om jeg sitter her med disse tankene, noen av dem jeg delte i går. Ting kunne jo alltid vært verre.

Men èn ting skal sies, ALDRI la ensomheten ta deg slik som den har tatt meg. Den er forferdelig vond og det er vanskelig å rømme fra den. Alle trenger tid alene, men dette er bare fryktelig kjedelig. Jeg har vært for mye alene. Det er nok fordi jeg ikke har lyst å feste lenger. Jeg er på en måte ferdig med det, og da har jeg takket nei til fester, fordi noen kan være ganske kleine når de drikker og jeg er ikke interresert i å bli snakket dritt til, sølt på, innrøyka osv. Så da har det blitt til at lørdagskveldene mine har blitt hjemmekvelder. Det som dog har vært vanskelig er når ingen har lyst å fylle de opp med meg. Fylle de opp med samhold. Være sammen, gjøre ting edru. Det er det som har vært gjentagende, og derfor har folk kanskje blitt litt lei, fordi jeg ofte har spurt folk om å være sammen, edru. Det er ikke alle som er ferdig med festperioden enda, og mange benytter seg enda av den første anledningen de har, til å drikke. Samtidig så er det to stk som ikke er så ofte ute lenger, som jeg ikke har vært så flink til å spørre. I think you know who you are. Og det gnager på meg. Hvorfor?

 

Uansett.. selv om jeg kan virke ustabil og emosjonell, og noen kanskje tenker «han der trenger noen å prate med!». Ja, kanskje noen å prate med hadde vært noe, men hva skulle jeg sagt? Jeg er ikke flink til å prate. Jeg får ikke sagt det jeg vil si. Det jeg klarer, er å sitte her alene mens jeg hører på musikk, og skrive ned hva jeg tenker og føler. Det er det jeg er god på. Og det er slike jeg klarer å uttrykke meg slik jeg virkelig mener. Mange tenker at det å være depressiv automatisk fører til at folk prøver å ta sitt eget liv. Jeg er ikke der. Jeg kunne ALDRI gjort det. Jeg er altfor glad i livet, og alle rundt meg, og jeg er ikke så egoistisk at jeg gjør det. Jeg synes virkelig synd på de som har latt ting gå så hardt innpå seg, at de tar det siste steget. Det er fryktelig, fryktelig synd. Ikke bare på de som gjør det, men og på alle etterlatte.

 

Men så vil jeg bare komme med en oppfordring helt til sist. Vær så snill, spør hverandre hvordan man har det, gi hverandre et komplement, en klapp på skulderen eller en klem. Det er utrolig lite som skal til for å lyse opp hverdagen, og uten at du vet det, kan det lille du gjør, gjøre dagen til en person betydelig bedre. Jeg har det bra, og jeg nyter livet. Det er bare vanskelig akkurat nå, fordi kroppen er sliten, og trenger en ferie. Thats all….

Ta godt vare på hverandre, du blir satt pris på , selv om ikke du vet det alltid.

Publisert av: Tom Inge | november 6, 2011

Alt er bare tungt for tiden. Jeg klarer ikke å hente meg opp igjen. Jeg bor i et rottereir. Rot overalt. Jeg klarer ikke å få det ryddig. Ting tar så sinnsykt mye plass. Jeg vet ikke hvorfor jeg har det slik? Hva har jeg gjort for å fortjene denne ensomheten? Jeg var en populær gutt. Hvorfor tok det slutt? Hvorfor er alt blitt et stort tomt rom som suger alt med seg til ingenting? Jeg hadde mange venner. Jeg vet ikke hvorfor folk vender meg ryggen, hvorfor folk ikke tar kontakt eller inviterer meg med på ting. Jeg har ofte invitert selv. Ofte passer det ikke. Ofte orker folk ikke. Folk har familier og barn, det skjønner jeg. Men hvorfor kan dere ikke invitere meg når jeg ikke kan invitere dere? Alt er tomt. Hodet mitt eksploderer snart. Jeg vil bort, jeg MÅ bort. Jeg må ut fra byen. Jeg må begynne på nytt. Jeg er 27 år om en måned, men her sitter jeg uten utdannelse, med en mørk fremtid og venner som ikke bryr seg. Joda, de viser seg når jeg inviterer meg selv bort, eller er pågående. Men det ligger ikke i min natur og gjøre det.

Jeg klarer ikke mere. Jeg vil selge alt jeg har og stikke av. Reise. Kjærlighetssorgen er altfor tung å bære. Det er disse to tingene som dreper meg innvendig. Ensomhet og kjærlighetsproblemer. Jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg må få selvtillitt. Jeg stråler ikke akkurat lenger. Hvordan får man selvtillitt når ingen er der for å underbygge den? Hvordan får man anerkjennelse uten at noen ser deg? Jeg vet ikke. Nå er det nok. Jeg er sliten, kroppen min sier ifra. Den orker ikke. Ikke en gang 10 armhevninger. Jeg er godt trent, men musklene sier nei. De finner seg ikke i at hodet ikke henger på plass. Jeg prøver å smile og le, jeg prøver å være morsom. Men alt jeg ser og hører rundt meg selv er som figurene på påskeøya. Jeg hater det. Jeg er vanligvis en blid og morsom gutt. Nå er hele meg i streik. Tankene er fanget og de tar meg bort fra den glade siden. Jeg hater det. Jeg vil ikke. Jeg trenger anerkjennelse og jeg trenger selskap. Selvtilliten er ikke der lenger, og jeg trenger en lang ferie. Der trenger jeg hjelp. Jeg trenger hjelp i form av selskap på reise. Folk som kan se meg, se hvor gøy jeg har det på en ny plass.

Nå er alle rundt meg bitre og sure. Jeg prøver stadig og snakke med nye mennesker. Okei, riktignok mest jenter, men selv om intensjonene mine bare er en hyggelig prat, er det jeg får tilbake et kaldt og og avvisende blikk eller en dårlig unnskyldning. Jeg vet ikke hvorfor. Hvor er medmenneskeligheten. Vet ikke folk hva det betyr å ta imot fremmede med åpne armer? Selvsagt kan man se det an på personen, men jeg er ingen motbydelig stinkende overfull person. Jeg er som regel en glad gutt med gode ord som spres. Men når jeg sitter hjemme alene, det er da den kommer. Den kjedelige følelsen. Den ensomheten. Tankene jeg prøver å rømme fra.

Lyspunktene mine er søndagene. Da er det fotballtrening. Det er noe jeg elsker, og det er det beste jeg vet. Å spille fotball med en gjeng humørspredere. Da lyser jeg opp, og da ler og smiler jeg. Da viser jeg selvtilliten min igjen. Det er den beste følelsen i verden. Hvorfor klarer jeg ikke å ha den ellers i hverdagen? Jeg prøver så godt jeg kan. For innerst inne er jeg en kjempeglad gutt som er full av liv og røre. Men denne personen er stengt inne i et bur. Den klarer ikke slippe ut lenger. Den nøkkelen som åpner buret, den er ikke her. Jeg må bort, og jeg trenger nye folk rundt meg. Folk som vet å anerkjenne andre. Folk som ikke er redd for å gi en klem eller et vennlig klapp på skulderen.

Jeg vet at dette er veldig personlig og kjedelig å lese, men du eller dere som måtte lese dette, dette er ikke et rop om hjelp. Dette er tankene mine, satt ned på papir. Jeg skal nok klare å komme meg opp til slutt. Jeg har klart det før, i den verste perioden i livet mitt. Dere som kjenner meg vet hva jeg snakker om. Jeg trenger bare å komme meg bort litt.

Uansett, selv om smilet har sluknet så er jeg den samme gamle morsomme livsglade gutten alle visste om. Jeg er bare fanget for en stund.

Publisert av: Tom Inge | oktober 21, 2011

Kjærlighetens fem språk!

Dette er da altså klippet og limet fra google, men jeg føler dette er en så sinnsykt viktig kunnskap at jeg velger å publisere det her. Selv om mine lesere er ca 0. Men Da kan det ihvertfall komme opp enda en plass når man googler om det! :)

Kjærlighetens språk

«Jeg er overbevist om det er like viktig å holde den emosjonelle kjærlighetstanken full i ekteskapet som å ha den rette oljebestanden på en bil.» Det sier den amerikanske familieveilederen Gary Chapman i boka «Kjærlighetene fem språk». Og han legger til: «Hvis du kjører ekteskapet på tom «kjærlighetstank», kan det koste deg atskillig mer enn å kjøre bil uten olje.»

Kjærlighet er det viktigste ordet i språket vårt. I skrift og tale, i litteratur og film er ofte kjærlighet tema. Det henger nok sammen med at behovet for kjærlighet er så fundamentalt viktig for oss mennesker. Fagpersoner slår entydig fast at det å føle kjærlighet er et primært menneskelig behov. Psykologer stadfester at barn har et visst grunnleggende behov for gode følelser dersom det skal bli emosjonelt stabilt. Og blant disse emosjonelle behovene er kjærlighet og medfølelse de viktigste. Får barnet tilstrekkelig med kjærlighet, vil det sannsynligvis utvikle seg til en ansvarlig voksen person.

Den kjente psykiater dr. Ross Campbell bruker et bilde på det jeg nå har nevnt: – Inne i ethvert barn er det en følelsestank som venter på å bli fylt med kjærlighet. Når et barn virkelig føler seg elsket, vil det utvikle seg normalt, men når kjærlighetstanken er tom, vil barnet gjøre gale ting. Mye av den dårlige oppførselen hos barn skyldes at kjærlighetstanken er tom.

Er det ikke slik hos oss voksne også? Trangen til å føle seg elsket er noe av kjernen i enhver relasjon. Spesielt merkes det i samlivet. En mann sa: – Hvilken glede har du av huset, bilen, hytta eller alt det andre dersom ikke kona er glad i deg? Materielle verdier kan aldri erstatte kjærligheten.

Vi mennesker er forekjellige, – også med tanke på å oppleve og uttrykke kjærlighet. Det kan være spennende, men også utfordrende i et samliv. Kjærlighetens fem språk var tittelen på en bestselger i U.S.A. for neon år siden. Familieveiledere Gary Chapman hevder at dersom du uttrykker kjærlighet på en måte som partneren din er fremmed for, skjønner ikke ho eller han at du har uttrykt kjærlighet. Det er som om dere snakker ulike språk.

Det er mange forskjellige språk i verden. De fleste av oss lærer det språket som foreldrene våre snakker. Det blir vårt morsmål. Senere kan vi lære andre språk i tillegg. Men det krever en innsats. Vi føler oss mest hjemme når vi snakker morsmålet.

Hvis jeg snakker norsk til en franskmann som bare snakker fransk, blir det vanskelig å forstå hverandre. Vi kan bruke tegnspråk, tegne bilder og bruke fakter for å vise hva vi mener. Men det blir en meget begrenset form for kommunikasjon. Vi kan aldri bli kjent med hverandre på den måten.

I et samliv er det viktig å forstå hverandre. Forskere har funnet ut at god kommunikasjon er en av de viktigste faktorer som ligger til grunn for et stabilt og varig samliv.

Den amerikanske familieveileder Gary Chapman har funnet ut at vi kan ha ulike «kjærlighetsspråk». Det betyr at kjærlighet kan uttrykkes og bli forstått på flere måter. Vi er forskjellige med hensyn til hva som føles naturlig og hva vi trenger fra den andre for å føle oss elsket. Små tegn på at vi er viktige for hverandre kan gi store gleder. Kanskje det her er forskjeller mellom kjønnene? Her finnes det ingen mal. Likevel har Gary Chapman funnet noen felles måter å uttrykke kjærligheten på.

1. Anerkjennende ord

«Et godt ord varmer ti vintrer» sier et kinesisk ordtak. Vi vet alle hvor godt det er å få anerkjennende ord. Noen opplever det ekstra godt. Det kan være komplimenter og kjærlighetserklæringer, ros, vennlige og oppmuntrende ord. «Jeg satte stor pris på at du tok oppvasken i dag.» «Du er flott i den kjolen!»

Verbale komplimenter og anerkjennende ord er sterke kommunikasjonsmidler for kjærlighet.

2. Tid for hverandre

Mye tyder på at tid er mangelvare. «Jeg har ikke tid», sier vi mens vi haster til neste gjøremål. Men det er ikke sant. Alle har fått 24 timer i døgnet til bruk. Spørsmålet er hvordan vi bruker tiden.

Da er vi inne på prioritering. Vi har ulike oppfatninger om hva vi vil bruke tiden til. I et parforhold er det viktig å være sammen om noe. Det handler om å gi hverandre udelt oppmerksomhet. Det kan vi gjøre ved å se på hverandre og snakke sammen, gå en tur sammen, gå ut og spise, gjøre noe sammen, o.s.v. Uansett hva vi konkret gjør sammen, er det viktigste å bli sett og bekreftet av partneren vår.

Derfor kan det for eksempel dreie seg om å bruke fem minutter på å lytte til partneren som har behov for å fortelle om en viktig hendelse den dagen. Lytting dreier seg ikke om å løse problemet, men å gi din oppmerksomhet og innlevelse noen minutter. Poenget er at det er godt å bli sett.

3. Gaver

Du har kanskje stått med en gave i hånden og tenkt: «Han tenkte på meg» eller «Ho huska meg». Å gi konkrete gaver kan være en måte å uttrykke din kjærlighet på overfor partneren. Det betyr ingen ting om gaven koster mye eller lite. Tenk på visa av Alf Prøysen om den første løvetannen pjokken har med til mor.

Å bli med på noe du ikke har så veldig lyst til selv, kan også være en måte å glede partneren din på.

Ditt nærvær når partneren har det vanskelig, er en av de største gavene du kan gi.

4. Tjenester

Det handler om hverdagslige praktiske oppgaver som vi kan gjøre for hverandre, og som har stor symbolsk verdi.

Arbeidsfordeling i hjemmet er et viktig tema, ikke minst når barna er små. Å avlaste hverandre i hverdagen, kan være et sterkt uttrykk for kjærlighet. «Nå tar jeg oppvasken mens du slapper av litt.» Det sies at «veien til mannens hjerte går gjennom maten», og at «veien til kvinnens hjerte går gjennom oppvasken».

Dette er konkret og hverdagslig. Men det er likevel et eksempel på hvordan vi kan glede den andre og vise forståelse og kjærlighet. På den måten kan hverdagslige tjenester være med å øke gløden i forholdet.

5. Fysisk nærhet

Vi han lenge visst at fysisk berøring er en måte å kommunisere kjærlighet på. Mange undersøkelser i forbindelse med barnets utvikling har vist hvor viktig fysisk berøring er for en sunn følelsesmessig utvikling.

Fysisk berøring er også et viktig måte å kommunisere kjærlighet på i samlivet. Fra å holde hverandre i hendene, stryke hverandre på kinnet, klemme hverandre og til å ha samleie er det ulike måter å kommunisere kjærlighet på. For noen vil dette være sterkere uttrykk for kjærlighet enn for andre.

Noen synes kanskje dette er selvfølgelig kunnskap. Likevel er det lett å glemme å gi uttrykk for fysisk nærhet i en hektisk hverdag. Det skal ikke så mye til. En lett berøring kan uttrykke at «jeg ser deg».

Eldre innlegg »

Kategorier

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 212 andre følgere