Publisert av: Tom Inge | februar 14, 2010

Ting var så mye bedre når man var liten..

Det tror jeg mange synes. Ikke at folk har noe imot å vokse opp heller, for det kan jo ikke sammenliknes i det hele tatt. Men husk bare på hvordan det var å være liten. Var du for eksempel redd for edderkopper eller slanger når du var liten? Åneida, da var det bare spennende. Eller hva med meitemark og biller? Du går kanskje ikke og plukker på de nå, gjør du vel? Som liten tipper jeg at du elsket det. Og den som kunne finne den største meitemarken, han fikk flest venner. Jeg har begynt å huske litt igjen fra når jeg var liten gutt, hvor mye jeg likte å gjøre, og hvor uheldig jeg var. JEg var aldri fri for skrubbsår eller andre skader. Men hvem var vel det…?

Jeg har jo hatt hjernerystelse noen ganger, jeg husker spesielt to tilfeller. Det ene var når vi bodde i klingremoveien, i hesteskoborettslaget. Da hadde vi skyvedør til soverommet, som gikk ut fra senga. Da hadde vi køyeseng, og jeg sov oppe. Så var det en kveld jeg hadde lagt meg, og døra sto litt på gløtt, og når jeg skulle lukke den så lente jeg meg ut for å lukke den. Og vips, et stk forslått guttunge på gulvet, med hjernerystelse. Jeg husker at jeg landa på noen legoklosser og. Den andre gangen var da vi var ute en haug av unger og syklet. Jeg tror det var meg, Per Eivind, Thomas, Thor Øyvind, og kanskje Carina. Jeg og Thor Øyvind kappsyklet fordi jeg hadde fått en ny tøff 12-girs sykkel, og når vi syklet side om side så kom vi borti hverandre og vips, et stk forslått guttunge på asfalten med hjernerystelse. Ikke hadde jeg hjelm heller, så folkens – hjelm er viktig!!

Så var det klubber da, kjære mann så mange klubber vi hadde når vi var små. Jeg og noen venner hadde sprettert-klubben og spytterør-klubben blandt flere. Dette MÅTTE lukte ramp!  Og ramp ble det.. vi gikk  vel og skøyt klinkekuler, steiner og kongler på alt vi så av skilt og stolper. Kanskje gikk det noen vinduer og, men det snakker vi ikke om.. ;)  Vi fikk ihvertfall svi for dèt – vel fortjent!

Men en dag vi var ute i skogen så gjemte jeg meg bak et tre, like ved der vi hadde klubbhuset, en kjempeflott trehytte! (Som tatt ut av Donald dette!). Så stakk jeg hodet frem og ropte «JEG VEDDER FOR AT INGEN AV DERE KLARER Å TREFFE MEG». Som sagt så gjort – plutselig når jeg så frem igjen hadde Simeon, R.I.P, tatt frem en klinkekule og strekt strikken. Så når hodet mitt var utenfor trestammen så slapp han og vips – et stk blodig sår rett over øyet, herregud om han hadde truffet øyet..

Vi visste jo ikke bedre! Vi var jo unger! Så når jeg kom hjem så sa jeg nok ikke heeelt hva som skjedde, så jeg og Roar gikk bort til Simeon og de for å få inndradd spretterten hans. haha!  Stakkars mødre og fedre, som måtte vokse opp med den guttegjengen vi var på vik og spedalen den gangen.. Hvor mange mennesker og bilder fikk vel ikke lide av erter som fløy ut av spytterør fra alle mulige vinkler?

Uansett, barndommen skaper noen av de beste minnene vi får. Uten redsel eller fobier, og ingen forhåndsdømming. alle var venner og alle lekte sammen. Skulle ønske det var slik nå, at alle var venner og alle kunne gå sammen uten å måtte dømme hverandre. Men det hører vel til det å bli voksen det og..

Så vil jeg gjerne spørre dere, som en slutt på dette innlegget: Hva er DITT beste minne fra barne og ungdomsåra?


Responses

  1. Hehehe.. jeg husker jeg og Line vervik syklet forbi det gamle huset deres på spedalen. begge to på en sykkel, Tror hun satt på rattet med hjelm på,og jeg satt på setet. eller om det var omvendt,husker ikke. vips svosj,så satte skoen min seg fast i sykkelhjulet foran,og vips der lå det jenter med trynet i asvalten. begynte bare å le,fordi jeg fikk ikke skoa ut av hjulet,og vi var såå glad for at line hadde husket hjelm,siden hun dunket hodet i asvalten😛 så da løftet vi sykkelen hjem,og klarte til slutt å få skoa ut av hjulet😀

  2. Og forresten, Simeon (r.i.p❤ ) klarte å sparke skøyten sin oppi tanna mi på holletjenna da jeg var liten,slik at en bit av tanna mi falt av..! Huuff,da gaula e!

  3. Husker enda en ting, når Linn Maritha sto på veien med kjærlighet i munnen, om vinteren. Og vi hadde snakka om at vi ikke måtte løpe med kjærlighet i munnen, så ho sto stille mens ho spiste den. SVISJ, et stk Linn i bakken med kjærlighet i halsen og masse blod i munnen – da hadde jeg kjørt ho ned med akebrettet😛


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: