Publisert av: Tom Inge | mars 20, 2011

Hvorfor jeg anbefaler folkehøyskole! – del 1

Har sittet her idag, 8 år etter jeg gikk på folkehøyskole og tenkt tilbake på den tiden. (HERREGUD SÅ FORT TIDEN GÅR!!) Jeg savner den helt ekstremt mye, og hadde gjort MYE galskap for å gjenoppleve et år til med samme gode flokken med mennesker. Vi var ikke så mange på skolen hvor jeg gikk i 2002 – 2003. Men fy søren så sammensveiset man blir når man er en liten gruppe som bor sammen i 10 mnd. 10 måneder fyllt med humor, intriger, galskap, turer, latter, glede, hjertesorg, aktiviteter, samhold og mye, mye moro. Jeg hadde ikke store forventninger til hva jeg hadde søkt meg inn på, lite visste jeg jo hva folkehøyskole egentlig var, jeg bare visste at en skole uten karakterer, prøver og slikt, høres ut som en skole for meg! Så jeg søkte meg inn, 17 år gammel, for å komme meg litt bort, og starte på nytt. Allerede i en alder av 17 hadde jeg disse tankene.

Jeg fikk svar om at jeg var kommet inn på Kvås Folkehøyskole i Lyngdal, på linjen Natur og Friluftsliv. Vi var en herlig liten gjeng med Else-Torunn som lærer, og vi fant på masse sprell. Ganske tidlig på året skulle vi dra ut på sykkeltur, en tur som jeg minnes veldig godt. Vi syklet med fullpakkede sykler, og en innstilling som kanskje kunne vært hakket bedre. Vi startet på Haugastøl, og første stoppet ble Finse, hvor vi overnattet 2 netter, og brukte den ene natta til å gå på isbreen som lå der. Det var en spennende opplevelse! Ganske dramatisk skulle det og bli, når..nei… turen gikk helt fint. Ettersom vi var 4 jenter og 2 gutter i klassen, så er det klart jeg og Jon Luis ble litt gærne. Og en lærer som var litt «fra den gamle skolen» så var det ikke snakk om å dele telt med jentene! Så Jeg og Jon Luis satte opp vårt telt, mens Latvieren Indra og Hazel Marela, jenta fra Nicaragua, satte opp sitt telt. Ellen og Kamilla, to Kristiansandere skulle slå opp sitt og, men de så sitt snitt til å vente til læreren hadde lagt seg, før de heller kom inn å la seg i vårt telt, og der ble de frem til klokka var ca 3 på natta, og Else-Torunn skulle opp på do, og så at det bare var 2 telt oppe. Så vi ble våknet alle fire, og mens Ellen og Kamilla måtte ut midt i svarteste natta for å sette opp sitt telt, så lå jeg og Jon Luis godt nedi soveposene våre og lo godt for oss selv. Forresten skal det nevnes at jeg den første morgenen, sprang ut tiiidlig på morrakvisten i bare mitt gråe ullundertøy, og min blå lue, og skremte turister ved å hoppe frem fra steiner og rope. Makan til oppdragelse..

Vi måtte videre, men utover natta hadde våre kjære venner fra Kristiansand blitt syke og måtte sette seg på toget og reise hjem.. 1) Vilja 2) Forkjølet  3) Fornærmet over nattens teltbygging. Skriv ned hva du tror er riktig, og les videre.

så vi andre syklet videre, og det gikk oppover. laaangt oppover. Når vi var på toppen tok vi bilde ved det høyeste punktet, husker ikke lenger hvor høyt det var, men utifra mine googleskills, så var det MINST 1347 m.o.h. Så syklet vi litt videre, og nå bar det nedover, men ikke langt, for rett nedi høgget fikk vi øye på noe. Langt oppe på fjellet. En vaffelstue! Kan man tenke seg noe bedre etter «blodslit» av en annen verden? Så det ble en kort rastepause med mat og vann. Og vaffel. Så når vi skulle videre ned fjellet, smale fjellveier med grus og telehiv, så viste det seg at sykkelen til Hazel manglet bakbremse. Og dèt er ikke drømmescenario til ei jente som nesten ikke har syklet før i sitt liv. Ihvertfall ikke langt oppe på fjellet i Norge. Så Jon Luis trådde til, som den gentlemannen han var, og påtok seg oppgaven som livsrisikerende syklist. Men det gikk jo greit da, bare hakket senere enn vi hadde tenkt. Vel nede ventet flotte sletter med grønt på begge sider, en gammel jernbane og flott natur. Helt nydelig. Vi brukte 3 dager på denne turen, en tur som i utgangspunktet ikke er så altfor lang (ca 80-100km), men vi valgte å «ta det piano» for å oppleve litt natur. Og jeg må bare si, veien ned gjennom fjellene er noe av det vakreste jeg absolutt har opplevd i hele mitt liv! Så når vi nærmet oss Flåm som var stoppstedet (og minibussen vår på merksnodig vis hadde kommet seg til helt på egenhånd), så gav vi bånn gass, og den siste mila gikk fort! Deilig asfalt og frisk luft. Når vi ankom Flåm så skulle vi ta inn på en campingplass for å sove der til dagen derpå, før vi satte kursen hjemover. Og det første jeg og Jon Luis gjorde når vi ankom, var å finne nærmeste gatekjøkken og bestille oss en deilig, saftig, feit hamburger med ost! ALDRI MERE PULVERMAT! …for denne gang. Så var det dusjen. . skal sies at en hamburger aldri har smakt bedre! Og en dusj som koster 10kr for 8 minutter, plutselig ble litt dyr i lengden..

Er det noe jeg angrer på fra denne turen, så er det at jeg og Jon Luis takket nei til å bli med på Flåmtoget, en kjent jernbane som går i sirkel opp i fjellene. Vi var dønnslitne, etter en natt i minibussen. For mens de andre sov i telt på campingen, valgte jeg og Jon å sove i bussen, som en slags gest til den. Og vi følte igrunn at vi hadde sovet nok i telt for å være ærlig..

Så var det hjemmover igjen da. Synet av skolen var helt fantastisk. Og der ventet ei jente på meg. Ei jente jeg ikke åpnet øynene for. Ei jente jeg så på som veninne, mens jeg innerst inne var forelsket i, men ikke trodde det var gjengjeldt. Alle andre trodde vi var kjærester. Vi gikk å holdt hender, sov i armene på hverandre, og hang konstant sammen. Madara Sildnika, ei jente som tok meg med storm grunnet sitt vinnende og ekte vesen. Ei jente som ikke var redd for å ta i et tak, men samtidig så ut som drømmeprinsessa. At jeg bare ikke åpnet øynene og så hva vi hadde. Det gikk nemlig den veien at jeg såret henne, uten helt å skjønne hvorfor. I etterkant har jeg jo forstått at det var fordi jeg ikke så hva vi hadde, og verdsatte det sånn som det burde vært. Men den klemmen hun gav meg i det jeg steg ut av bussen, den glemmer jeg aldri. Til jubel og klapping fra resten av elevene kom hun mot meg og heiv seg rundt armene mine. En ekte kjærlighetshistorie, bare med en åndsvak idiot som ikke så det som var foran seg. Jeg har aldri tilgitt meg selv for det, og kommer nok aldri til å gjøre det heller. Men nå er hun lykkelig gift med en rockestjerne, og så lenge hun er lykkelig er jeg lykkelig🙂 Vi var jo tross alt bestevenner, og jeg er bare takknemlig for at hun var min beste venn!

Madara – Du er ALLTID i mitt hjerte og mine tanker🙂

Så, kan jo fortelle en liten historie fra en av de aller første dagene på skolen. Alle elevene skulle gå til en fjelltopp rett bak skolen som man populært kalte «ørneknippen». Joda, de fleste elevene kom seg dit, men noen var litt treige og kom seg aldri til toppen før de andre hadde snudd og begynt på turen ned igjen. Så jeg kom meg aldri opp dit. Men vi bestemte oss for å prøve igjen noen dager senere, Madara og Jeg. Så vi begynte på turen, men når vi kom oppover mot fjellet, så husket ikke hun helt hvilken vei det var, så jeg skulle bare gå litt oppi fjellskråningen for å se om jeg kunne se veien. Så jeg begynte å klatre, uten resultater. Men når jeg da skulle komme meg ned igjen, så hadde jeg ikke noe fotfeste, ettersom jeg klatret utover. Så bildet taler vel for seg selv? :

…og hvem var det som måtte hjelpe meg ned? Joda, Madara løp ned mot skolen igjen, mens jeg satt i fjellet i timesvis og frøs, og mørket falt på, for å finne noen som kunne hjelpe. Og hjelpen var ingen ringere enn Jon Luis!

En artig historie om Jon Luis er at jeg og han ble romkamerater når vi begynte, uten å kjenne hverandre, og aldri hatt den minste tanke om hverandre. Etter noen mnd på skolen, så hadde vi foreldredag, og da viste det seg at bestemora til Jon Luis og min bestemor, er kusiner, noe som igjen da gjorde at jeg og Jon var firmenninger. Verden er ikke stor dere..

Jeg fikk etterhvert stempelet som skolens klovn, et stempel jeg trivdes veldig godt med. Jeg elsket jo å gjøre ablegøyer, og bare ha det gøy. Vi hadde klasserom nede i kjelleren på nordheim, et gammelt bygg med klasserom og spøkelser i. Så en dag fant vi på at vi skulle stenge igjen klasserommet. Men det gikk jo ikke siden lærerene hadde nøkkel, så vi måtte komme opp med en plan.. løsningen ble ikke mindre enn et sted mellom 70-100 madrasser som vi ta plasserte på høykant foran døra, i trappa ned, i hele ganga nede og foran døra til klasserommet, før vi da fikk lukket døra og hoppet ut av vinduet. En perfekt måte å bli stengt ute på, tenkte vi. Rett etterpå hadde vi musikktime, og vi gikk til timen med skjult latter inni oss. Vel inne i timen kom rektor inn i klassen, han hadde oppdaget peket, og ettersom ingen meldte seg som skyldige, måtte han ha noen til å rydde opp. Ivrig rakk vi opp hånda, og ble valgt til å rydde opp igjen i stedet for å ha musikktime. Hva kan man kalle det forno? En slags..karma? Ikke vet jeg..

Vel, med dette så takker jeg for i kveld, og gleder meg allerede til fortsettelsen. For et år på folkehøyskole, det gir deg historier som disse jeg nå forteller, og skal fortelle deg..


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: