Publisert av: Tom Inge | november 6, 2011

Alt er bare tungt for tiden. Jeg klarer ikke å hente meg opp igjen. Jeg bor i et rottereir. Rot overalt. Jeg klarer ikke å få det ryddig. Ting tar så sinnsykt mye plass. Jeg vet ikke hvorfor jeg har det slik? Hva har jeg gjort for å fortjene denne ensomheten? Jeg var en populær gutt. Hvorfor tok det slutt? Hvorfor er alt blitt et stort tomt rom som suger alt med seg til ingenting? Jeg hadde mange venner. Jeg vet ikke hvorfor folk vender meg ryggen, hvorfor folk ikke tar kontakt eller inviterer meg med på ting. Jeg har ofte invitert selv. Ofte passer det ikke. Ofte orker folk ikke. Folk har familier og barn, det skjønner jeg. Men hvorfor kan dere ikke invitere meg når jeg ikke kan invitere dere? Alt er tomt. Hodet mitt eksploderer snart. Jeg vil bort, jeg MÅ bort. Jeg må ut fra byen. Jeg må begynne på nytt. Jeg er 27 år om en måned, men her sitter jeg uten utdannelse, med en mørk fremtid og venner som ikke bryr seg. Joda, de viser seg når jeg inviterer meg selv bort, eller er pågående. Men det ligger ikke i min natur og gjøre det.

Jeg klarer ikke mere. Jeg vil selge alt jeg har og stikke av. Reise. Kjærlighetssorgen er altfor tung å bære. Det er disse to tingene som dreper meg innvendig. Ensomhet og kjærlighetsproblemer. Jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg må få selvtillitt. Jeg stråler ikke akkurat lenger. Hvordan får man selvtillitt når ingen er der for å underbygge den? Hvordan får man anerkjennelse uten at noen ser deg? Jeg vet ikke. Nå er det nok. Jeg er sliten, kroppen min sier ifra. Den orker ikke. Ikke en gang 10 armhevninger. Jeg er godt trent, men musklene sier nei. De finner seg ikke i at hodet ikke henger på plass. Jeg prøver å smile og le, jeg prøver å være morsom. Men alt jeg ser og hører rundt meg selv er som figurene på påskeøya. Jeg hater det. Jeg er vanligvis en blid og morsom gutt. Nå er hele meg i streik. Tankene er fanget og de tar meg bort fra den glade siden. Jeg hater det. Jeg vil ikke. Jeg trenger anerkjennelse og jeg trenger selskap. Selvtilliten er ikke der lenger, og jeg trenger en lang ferie. Der trenger jeg hjelp. Jeg trenger hjelp i form av selskap på reise. Folk som kan se meg, se hvor gøy jeg har det på en ny plass.

Nå er alle rundt meg bitre og sure. Jeg prøver stadig og snakke med nye mennesker. Okei, riktignok mest jenter, men selv om intensjonene mine bare er en hyggelig prat, er det jeg får tilbake et kaldt og og avvisende blikk eller en dårlig unnskyldning. Jeg vet ikke hvorfor. Hvor er medmenneskeligheten. Vet ikke folk hva det betyr å ta imot fremmede med åpne armer? Selvsagt kan man se det an på personen, men jeg er ingen motbydelig stinkende overfull person. Jeg er som regel en glad gutt med gode ord som spres. Men når jeg sitter hjemme alene, det er da den kommer. Den kjedelige følelsen. Den ensomheten. Tankene jeg prøver å rømme fra.

Lyspunktene mine er søndagene. Da er det fotballtrening. Det er noe jeg elsker, og det er det beste jeg vet. Å spille fotball med en gjeng humørspredere. Da lyser jeg opp, og da ler og smiler jeg. Da viser jeg selvtilliten min igjen. Det er den beste følelsen i verden. Hvorfor klarer jeg ikke å ha den ellers i hverdagen? Jeg prøver så godt jeg kan. For innerst inne er jeg en kjempeglad gutt som er full av liv og røre. Men denne personen er stengt inne i et bur. Den klarer ikke slippe ut lenger. Den nøkkelen som åpner buret, den er ikke her. Jeg må bort, og jeg trenger nye folk rundt meg. Folk som vet å anerkjenne andre. Folk som ikke er redd for å gi en klem eller et vennlig klapp på skulderen.

Jeg vet at dette er veldig personlig og kjedelig å lese, men du eller dere som måtte lese dette, dette er ikke et rop om hjelp. Dette er tankene mine, satt ned på papir. Jeg skal nok klare å komme meg opp til slutt. Jeg har klart det før, i den verste perioden i livet mitt. Dere som kjenner meg vet hva jeg snakker om. Jeg trenger bare å komme meg bort litt.

Uansett, selv om smilet har sluknet så er jeg den samme gamle morsomme livsglade gutten alle visste om. Jeg er bare fanget for en stund.


Responses

  1. Er tungt og trist å lese dette. Som du sier, du er jo egentlig en veldig glad og livlig gutt, sosial og omtenksom. Har ofte følt at du er en gave til denne verden vennen. Ønsker deg alle gode ting i verden for du fortjener det! Glad i deg. Stor klem på pc skjermen til eg ser deg i person. Marlene.

  2. Du er så verdifull for meg Marlene, selv om jeg ikke er så flink til å vise det. Men jeg er så takknemlig for at du begynte å lese den gamle bloggen min og skrev litt, så vi ble bedre kjent. Du har en stor plass i hjertet mitt, du er en av mine beste venner selv om ja, vi er som vi er. Glad i deg og!🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: