Publisert av: Tom Inge | november 6, 2011

Litt gårsdagen bli glemt..

Det er tungt å lese ting jeg selv skriver. Ting jeg ikke tror på, men som er sant. Jeg tror ikke jeg er sånn som jeg skrev på det forrige innlegget her, men innerst inne vet jeg jo at det er sånn. Det er lett å skylde på folk. Jeg skyldte litt på folk rundt meg. Delvis er det sant, men samtidig så er det ikke ting jeg bør ta for tungt. For i det siste har jeg vært forferdelig dårlig til å ta kontakt selv. Egentlig har jeg ikke rett til å klage. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Selv om det stemmer at jeg ikke blir kontaktet så mye. Jeg prøver ALLTID å se lyspunktene i alle situasjoner. Og jeg har det jo ikke altfor gæærnt selv om jeg sitter her med disse tankene, noen av dem jeg delte i går. Ting kunne jo alltid vært verre.

Men èn ting skal sies, ALDRI la ensomheten ta deg slik som den har tatt meg. Den er forferdelig vond og det er vanskelig å rømme fra den. Alle trenger tid alene, men dette er bare fryktelig kjedelig. Jeg har vært for mye alene. Det er nok fordi jeg ikke har lyst å feste lenger. Jeg er på en måte ferdig med det, og da har jeg takket nei til fester, fordi noen kan være ganske kleine når de drikker og jeg er ikke interresert i å bli snakket dritt til, sølt på, innrøyka osv. Så da har det blitt til at lørdagskveldene mine har blitt hjemmekvelder. Det som dog har vært vanskelig er når ingen har lyst å fylle de opp med meg. Fylle de opp med samhold. Være sammen, gjøre ting edru. Det er det som har vært gjentagende, og derfor har folk kanskje blitt litt lei, fordi jeg ofte har spurt folk om å være sammen, edru. Det er ikke alle som er ferdig med festperioden enda, og mange benytter seg enda av den første anledningen de har, til å drikke. Samtidig så er det to stk som ikke er så ofte ute lenger, som jeg ikke har vært så flink til å spørre. I think you know who you are. Og det gnager på meg. Hvorfor?

 

Uansett.. selv om jeg kan virke ustabil og emosjonell, og noen kanskje tenker «han der trenger noen å prate med!». Ja, kanskje noen å prate med hadde vært noe, men hva skulle jeg sagt? Jeg er ikke flink til å prate. Jeg får ikke sagt det jeg vil si. Det jeg klarer, er å sitte her alene mens jeg hører på musikk, og skrive ned hva jeg tenker og føler. Det er det jeg er god på. Og det er slike jeg klarer å uttrykke meg slik jeg virkelig mener. Mange tenker at det å være depressiv automatisk fører til at folk prøver å ta sitt eget liv. Jeg er ikke der. Jeg kunne ALDRI gjort det. Jeg er altfor glad i livet, og alle rundt meg, og jeg er ikke så egoistisk at jeg gjør det. Jeg synes virkelig synd på de som har latt ting gå så hardt innpå seg, at de tar det siste steget. Det er fryktelig, fryktelig synd. Ikke bare på de som gjør det, men og på alle etterlatte.

 

Men så vil jeg bare komme med en oppfordring helt til sist. Vær så snill, spør hverandre hvordan man har det, gi hverandre et komplement, en klapp på skulderen eller en klem. Det er utrolig lite som skal til for å lyse opp hverdagen, og uten at du vet det, kan det lille du gjør, gjøre dagen til en person betydelig bedre. Jeg har det bra, og jeg nyter livet. Det er bare vanskelig akkurat nå, fordi kroppen er sliten, og trenger en ferie. Thats all….

Ta godt vare på hverandre, du blir satt pris på , selv om ikke du vet det alltid.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: