Publisert av: Tom Inge | august 19, 2012

Høsten og medmenneskelighet.

 

Høsten drar seg til, det går mot mørkere tider og kaldere dager & kvelder. Hva har vi i vente? Hvorfor går vi mot en vanskelig tid for så mange mennesker? Mange, inkludert meg selv mister seg selv i mørket. Det vil si, at vi føler oss ensomme og forlatt i en verden av stillhet og mørketider. Der vi går om ettermiddagene og streber etter lyset fra gatelyktene, der vi haster oss hjem i regnet. Ingen liker å føle seg alene. Ingen liker å være forlatt. For min egen del har jeg et ønske om å dra bort hele vinterhalvåret. Jeg vet at jeg kommer til å få det kjipt og tøft, fordi jeg er veldig dårlig til å finne lyspunkter i hverdagene jeg er alene når jeg ser ut av vinduet og alt jeg ser er mørket som igjen har satt seg. For min del vet jeg at det å være sosial hjelper. Det er medmennesker som får meg gjennom dagene. Det er ensomheten som gjør det vanskelig.

For all del, jeg er ikke en person som trykker meg selv såpass langt ned at styrken i meg blir så svekket at jeg må finne trøst i alkohol, selvskading eller andre ting, for så sterk er jeg, at jeg ikke tar det steget. Og det er jeg meget takknemlig for, for jeg vet om mange mennesker som desverre ikke har styrke nok til å holde «hodet over vann». Men så er det den forbaska ensomheten. Hvorfor er man alene i en så stor verden med så mange mennesker? Skal ikke jeg kunne få være med noen når vi er så mange?

Hvorfor er det da så vanskelig å være sosial? Det er jo bare å komme seg ut blandt folk? Joda, det har jeg sagt til meg selv mange ganger, men faktum er at kretsen min ikke er så inviterende, og jeg ikke er flink nok til å spørre selv om å komme bort eller be de over. Det kommer av alle avslagene jeg har fått. Det går på selvtilliten løs når folk hele tiden avslår deg. Da føler man seg etterhvert masete og påtrengende, og vil heller sitte hjemme alene så ikke man forstyrrer folk. Og så begynner den onde sirkelen å forme seg. Det hjelper heller ikke å være sjenert og uten mot nok til å åpne en samtale med folk rundt seg.

Jeg skulle ønske vi fulgte eksempelet til amerikanerne. For en utrolig hyggelig og inkluderende gjeng. Jeg snudde meg som et spørsmålstegn hver gang folk snakket til meg. Hvorfor i all verden spør folk som ikke kjenner meg om jeg har det bra? Hvorfor snakker de til meg? Er jeg ikke usynlig her i denne verden? Jeg skulle ønske det var slik i Norge og, at man kunne gå forbi mannen i gata og bare spørre om folk har det bra, eller si hei uten å bli slått ned for å «blande seg inn i andres liv».

Hvorfor kan vi ikke gjøre det nå som det er høst? Hvis alle prøver å ha det som lekse, at hver dag skal vi bli hyggeligere og si hei til mennesker vi ikke kjenner. Om noen sitter alene og ser tomt ut i verden, sett deg ned og slå av en prat. Jeg er sikker på personen vil sette pris på det. Jeg skal ha det som lekse selv, jeg skal prøve å bli mere outgoing og mindre flau hva angår å ta kontakt med andre mennesker. Det kan jo ikke skade, sant? Ihvertfall nå når vi går mot mørke dager, hvor folk kun ser mørket foran seg og ikke menneskene rundt seg. Ikke la ensomheten angripe personen du ser sitter alene. Si hei da vel!

Helt til sist vil jeg spørre deg, vil du være med å ta en kaffe, og prate løst?


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: